Avtalen brytes — hva nå?

Ikke alt brudd er sabotasje. Sykdom, en syk forelder, eller at barnet selv motsetter seg samvær kan være reelle grunner. Loven skiller mellom å hindre samvær uten rimelig grunn og å la være å gjennomføre fordi det faktisk ikke er forsvarlig der og da.

Begynn derfor med å finne ut hvorfor samværet ikke skjer. Et rolig, skriftlig spørsmål er ofte nok — og det dokumenterer samtidig at du har forsøkt.

Skal du senere ha noe å bygge på, må avvikene være dokumentert mens de skjer — ikke rekonstruert i ettertid. Noter for hver gang:

• Dato og hvilket samvær det gjaldt (etter avtale/dom).
• Hva som skjedde, og hvilken begrunnelse som ble gitt.
• Dine forsøk på å gjennomføre eller løse det (skriftlig).

I CoParent.no ligger meldinger og avtaler i aktivitetsloggen med tidsstempel, slik at du har en nøytral tidslinje hvis det trengs.

Før en sak kan bringes inn for retten, er mekling på familievernkontoret obligatorisk. Mange fastlåste situasjoner løses her, fordi en nøytral megler kan finne ut hva som egentlig stopper samværet og hjelpe dere å justere planen.

Når det foreligger en rettskraftig avgjørelse (dom eller rettsforlik) om samvær som den andre forelderen hindrer uten rimelig grunn, kan tingretten fastsette en tvangsbot etter barneloven § 65. Det er en løpende bot — gjerne et beløp per gang samværet hindres — som skal presse fram at avtalen følges.

Tvangsbot forutsetter normalt at det finnes en dom eller et rettsforlik, ikke bare en privat avtale. Har dere bare en privat samværsavtale, må den som regel først gjøres til en rettslig avgjørelse.

Hvis et større barn selv motsetter seg samvær, er ikke tvang løsningen. Da bør årsaken utforskes — ofte med hjelp fra familievernet. Barnets mening veier tyngre med alderen: fra 7 år skal barnet høres, og fra 12 år skal meningen tillegges stor vekt.

Det motsatte gjelder også: en bostedsforelder kan ikke bruke «barnet vil ikke» som dekke for å hindre kontakt. Derfor er dokumentasjon og en nøytral tredjepart så viktig.